Del 1 av noe jeg ikke vet hva skal bli

Hmm, ok, jeg har bestemt meg for å legge ut en tekst her, som jeg har skrevet selvsagt. Setter pris på at ingen kopierer den (ikke at noen vil gjøre det men... hehee). Den ligger også ute på deviantart.com. Yesda, don't kill me. Jeg har forresten ikke forandret noe på den, dette er vel første utkast. Så det kan hende det er noen småfeil litt her og der og muligens noe rot. Dette er forøvrig del 1, aner ikke om det kommer noen del 2. Vi får se.

Endelig satt vi her. Hjem. Om noen timer ville jeg gå over dørstokken. Den samme dørstokken jeg hadde gått over så utallige mange ganger. Jeg ville vri om den samme nøkkelen i den samme låsen som jeg hadde gjort siden jeg var syv år gammel. En syv år gammel liten jente. Åh, så mye jeg ikke visste den gangen. Hva fremtiden skulle bringe. Inntrykkene, gledene, sorgene og menneskene jeg skulle opplevde. Så utrolig mye. Jeg ble sittende å se ut av vinduene. Gatelysene var det eneste som lyste opp gatene nå. Nesten ingen hus hadde lys i vinduene. De mørklagte husene inneholdt mennesker som sov og drømte. Kanskje noen hadde mareritt. Menneskene som levde i hver sin lille boble. Bobler som ville krasje med hverandre og skape reaksjoner. Noen endte som bitre fiender, andre fant den andre delen av seg selv. Noe de hadde savnet hele livet, men endelig fant. På en bar, i en matbutikk, i en park. Et smil la seg over munnen min. Blikket mitt falt på han som satt ved siden av meg. Min andre del. Den jeg hadde savnet i de årene jeg hadde levd hittil. Den som kjente meg bedre enn meg selv.

Men akkurat som sene sommernetter sluttet ting altfor tidlig. Kjærlighet varte ikke evig. Ikke livet heller. Vi alle fikk en kort sjanse til å gjøre inntrykk på andre mennesker og tingene rundt oss. Enten det var til folk rundt oss eller folk rundt i hele verden. Enten vi var ensomme eller populære vil vi alltid ha gjort et inntrykk. Når alt kom til alt handler livet i stor grad om tilfeldigheter. Ting vi egentlig ikke styrer. Vi bestemmer oss for å gjøre ting som påvirker andre mennesker. Vi mennesker tror vi styrer så mye. Vi styrer livene våre, valgene våre, ordene våre. Det er vel riktig på en måte. Men vi hadde ikke styrt livene våre på en spesiell måte, tatt de valgene vi tar eller sagt det vi sier om det ikke var noe som inspirerte eller påvirket oss. Vi mennesker tror vi er så unike. Hvert menneske er unikt. Men om alle er unike, gjør ikke det oss like? Tankene mine ble stoppet av stemmen hans. «Tenk at vi sitter her etter alt.», sa han kort. Han så på meg og smilte et halvhjertet smil. Jeg så ned. Han visste det. Noen ganger føltes det ut som at han kunne se inn i fremtiden. Øyelukkene mine føltes tunge, og jeg kjente sorgen trenge seg på. Jeg ville dytte den vekk, bare noen minutter til. Men det var vanskelig. Han tok hånden min og klemte den. Jeg flyttet blikket fra føttene mine og opp til han. Siste gang? Han smilte litt bredere til meg nå. Jeg flyttet meg mer mot han. Så på han. Selv om han gikk i jeans, hvit t-skjorte, en slitt rød skjorte og noen like slitte converse sko hadde han et utstråling som en mann i 5000 kroners dress. Det mørke håret hans sto i kontrast med den hvite huden. Et par lyseblå øyne så på meg.

En velkjent hånd la seg om kinnet mitt. Et par velkjente lepper traff mine. Jeg lukket øynene. Jeg kjente en blanding av sommerfugler i magen og sorg. For første gang i natt kjente jeg frykt, men blandet med en glede. En glede jeg ikke kom til å kjenne på lang tid igjen. Kanskje jeg aldri kom til å kjenne den igjen. Jeg ville ikke miste noe så velkjent. Det rev meg i stykker. Men akkurat dette kunne jeg ikke styre. Ikke engang han. Leppene forsvant fra mine. Jeg kunne ønske kysset varte for alltid. Jeg kunne ønske jeg visste at jeg ville få det kysset resten av livet mitt. Når jeg ville, så ofte jeg ville. Enten jeg var en forelsket tjueåring eller gammel syttiåring. Jeg så fort ut av vinduet. Det kjentes ut som at noen slo så hardt de kunne i magen min. Jeg kjente tårene presset seg frem og suget i magen hadde drept alle sommerfuglene. Jeg kjente igjen dette. De gatene jeg først hadde sett han. Han klemte hånden min og jeg så på han. Siste gang. Jeg ristet svakt på hodet. «Nei.», mumlet jeg, mest til meg selv. Skulle jeg bare la alt bli borte? Jeg skalv. Jeg var kvalm. Jeg ble overveldet av alle slags følelser. Men ingen bra. Bare vonde følelser, det kjentes ut som noen skrapte meg på innsiden. Bussen sakket ned farten. Øynene mine møttes hans. Han kysset meg på pannen. Hånden forsvant fra min. «Vi sees», sa han stille. Han smilte igjen. Men øynene hans skrek av sorg. På innsiden var han ikke noe bedre enn meg. På innsiden ble han også revet i stykker. Jeg presset fram et lite smil, som var like uekte som hans. Jeg så han reise seg, snu ryggen til meg og gå ut av bussen. Jeg ville skrike etter han, løpe etter han, be han om å stoppe. Men jeg var lammet. Lammet av sorg, sjokk og mørket. Av hvor mørk fremtiden virket. Endelig fikk tårene slippe igjennom. Jeg prøvde å tørke de vekk, men ikke til noe særlig nytte. Kinnene mine var like våte sekunder etterpå. Til slutt bare lot jeg de renne. Virkeligheten hadde truffet meg som et slag i ansiktet. Jeg kom ikke til å se han igjen.